De som gjør meg godt

Venn heter prijatelj på serbisk. Det ordet har jeg aldri tenkt så mye på. Eller, jo, jeg har tenkt så mange ganger på hvor hyggelig og givende det er å ha venner, men selve ordet har jeg aldri analysert. Som med mange andre ting, så har jeg tatt det for gitt. Så jeg synes det er på tide med en liten hyllest til det. Og til dem som jeg bruker det ordet for.

I forrige uke fikk jeg besøk av to fantastiske prijatelji som jeg har. Jeg ble faktisk så glad da vi var samlet, at jeg ikke kunne sovne av glede. Det var her, hos meg! Da jeg lå i senga under et varmt teppe og en tykk dyne (det er blitt kaldt i Serbia) for noen netter siden, kom jeg på å tenke at prijatelj faktisk kommer fra verbet prijati som betyr å gjøre godt. Så en venn på serbisk er bokstavelig en som gjør deg godt.

For en kjempesymbolikk, tenkte jeg da, men det kunne jeg bare få delt med veggklokka som var det eneste våkne vesenet i huset bortsett fra meg. De som gjør deg godt hadde allerede sovnet og sunket i drømmene sine. Det føltes likevel så godt å vite de var der, i nærheten av meg, at de pustet bare noen meter fra meg, og at vi skulle bo sammen i noen dager. For et privilegium! Vi hadde jo møtt hverandre, bodd på forskjellige steder, reiste sammen til forskjellige steder, delt glede, tristesse, dype og mindre dype tanker og ikke minst sjokolade :). Denne gangen skulle jeg vise hvor jeg er oppvokst og prøve å presentere den kulturen som er mitt utgangspunkt. Presentere meg selv i retrospektiv med andre ord. Nikola som er kunne ikke bli det uten Nikola som var, så de fikk flere biter fra fortiden min som kanskje kan hjelpe å lage et bedre bilde av nåtiden min. Derfor ble det enda mer spesielt for meg.

Nå er prijatelji dratt hjem. Og en liten del av meg har også smuglet seg inn i håndbagasjen deres og dratt med dem. Men den får de ha. Den vil jeg ikke ha tilbake. Jeg har også stjålet en liten del av dem og har den bare for meg selv. Vet ikke om de skjønte at de manglet den, men nå er det for sent. Jeg innrømmer tyveriet, jeg. Gleder meg til å møtes neste gang og oppleve nye ting sammen, og i mellomtida kommer de til å gjøre meg godt og gjøre meg stolt av å ha dem.

til R og R, og til de andre som gjør meg godt

To belong or not to belong

Det er ganske så behagelig og praktisk å ta fly, da man er framme om et par timer (i europeiske målestokk, i alle fall), men noe som jeg synes kan være litt problematisk er at tanker reiser litt langsommere enn flyet. Har også tanker et bosted utenfor hjernen? Det er selvsagt vanskelig å gi et konkret svar på det spørsmålet, men det som jeg kan påstå med en viss sikkerhet etter å ha flyttet fram og tilbake 2 ganger (Serbia-Danmark-Serbia-Norge-Serbia) er at hver fysisk bevegelse forårsaker en psykisk bevegelse, som ikke nødvendigvis skjer med samme hastighet, intensitet og innenfor samme tidsperiode.

Jeg stortrives her. Forståelig nok. Her er det god mat og fint vær. Her er det ingen som spør meg om hvorfor jeg har kommet, hva jeg skal gjøre, hvordan det og det og det. Nordmenn elsker å spørre hvorfor. Og det er så irriterende, det. Jeg vet ikke om alle andre 4,9 millioner norske innbyggere vet hvorfor de gjør alt de gjør i livet sitt, men det vet ikke jeg. Jeg klarer stort sett å holde styr på det generelle og på makroplanet, mens jeg lar alt annet utvikle seg alene. Slik er jeg bare. Spontan om du vil. Ingen control freak. Og jeg forbeholder meg retten til å synes at det skal være ting man gjør uten å føle seg forpliktet til å måtte forklare/forsvare dem, uten å måtte ha en fullstendig forståelig, praktisk og vis grunn. Hvorfor begynte jeg å lese norsk? Hvorfor kom jeg til Norge? Hva skal jeg gjøre med norsk? Hvorfor vet jeg ikke hvorfor jeg kom til Norge og hva jeg skal gjøre med norsk? Er jeg såpass useriøs? Hm. Hm.

Da kommer man tilbake på et tidspunkt. Man har plutselig igjen et fornavn og etternavn alle kan uttale. Man får plutselig tilbake identiteten sin. Men da blir man forrædet, knivstukket i ryggen av den man ikke skulle forvente det av. Av tankene sine. Tankene som fremdeles bor på et annet sted. Tankene som har takket nei til å fortsette å bo i hjernen og flyttet uten avbstillingsfrist. Innvandrertankene mine bryr seg ikke om at jeg er i Serbia for tiden med andre ord. Noen av dem går en tur rundt Sognsvann, noen av dem sitter på toget som kjører meg utenbys på et tolkeoppdrag, noen av dem er lei Oslo-snøen og har rømt til Roma og Amsterdam. Utrolig fascinerende, ikke sant? Tankeprossessen tok ikke slutt da jeg ville det.

Noen tanker har jo vært hjemme i Serbia hele tida, og kom på flyplassen for å hente meg. Noen har flyttet inn i hodet i de siste ukene og vært hyperaktive, slik at jeg har begynt å våkne utslitt etter å ha drømt om masse rart. Ikke noen dårlige drømmer, bare veldig intense bilder som kom når man lukket øynene. Det viktigste er likevel det at jeg er glad. Småkjedet, men glad. Tankene mine behøver ikke være med meg alle sammen for at jeg skal være glad. Jeg lar dem dra av sted, komme tilbake, eller bli værende der de vil.

Da jeg kom hit, så hadde jeg an rar følelse av at jeg ikke lenger tilhørte noen fysisk sted. Litt vanskelig ble det å akseptere det. Tilhøre. Høre til. Tilhørighet. Hvor søtt disse ordene klynger. Hvor nødvendig dette føltes å være. Så nødvendig at jeg ville skrive et helt innlegg om fysisk tilhørighet. Men nei, det var en storfeil. Jeg ville tilhøre der kroppen min tilhørte. Og det kunne jeg ikke. Kroppen kan jo befinne seg på ett sted om gangen. Vil(le) jeg virkelig begrense meg såpass mye? Nei, jeg tilhører og velger å tilhøre der tankene mine er. Og det er på så mange vakre steder, hos kjære mennesker og hos hyggelige opplevelser, det som har skjedd og det som er i vente. Jeg har vært så heldig og fått tenkt, sendt og mottatt så mange flotte tanker. Får jeg virkelig lov til ikke å være glad og fornøyd? Neida.

Tisserefleksjoner (eller: It’s a men’s world)

Én av hovedgrunnene til at jeg alltid har likt godt det å ha vært født som gutt er tilværelsens uutholdelige letthet når det gjelder det å tisse. Vi mennene må innrømme at vi har flaks med det. Hele prossessen kan bli ferdig på noen sekunder, det er ikke behov for å skifte kroppstilling, og man(n) kan i tillegg godt slappe litt av mens man står og gjør det. Eller reflektere over livet. Ikke noe bedre man kunne ønske seg.

I Oslo er det ikke så veldig mange utedoer. Jeg tror at bymyndighetene regner med at det er nok med de uhyre grønnområdene i byen. Rettferdig nok. Det finnes likevel opptil et par dusin ultramoderne doer på de offentlige stedene der det er mangel på busker. Alle har vel sett disse lysgrønne kubene:

Alle har sett dem, men har alle lagt merke på den uvanlige romfordelingen?

På kuben finnes det 2 dører, nemlig:

og

På den første døren står det altså WC, og denne er til alle: funksjonshemmede, menn, barn og kvinner. Der betaler man 5 kroner i inngang.

På den andre døren står det Pissoar. Tissoar, egentlig. Denne er utelukkende til menn, og det er gratis inngang der.

Budskapet er klart: om du er en mann som skal tømme urinblæra, får du spesiell behandling. Separat rom, og du skal heller ikke betale for det. Som om naturens tisseurettferdighet mot kvinnene ikke var nok i seg selv. Disse toalettene bekrefter bare mannens privilegerte posisjon i samfunnet. Noe sier meg at det måtte vært en mannlig arkitekt som først tegnet denne doen. Og en (annen) mann som godtok prosjektet. Lavmælt diskriminering? Jada, jeg er mann og jeg skal ikke klage. Jeg får tisse gratis. Men likevel. Det er slike småting som sier mer enn mye stort.

Solidaritet og rettferdighet er to ord vi ofte har kunnet høre i de siste ukene. Og ellers. La oss være det da. Jeg foreslår at en kvinnelig arkitekt lager et nytt prosjekt med kvinnelig pissoar som skal være gratis. Og som kan installeres ved siden av kubene. Mens vi sitter og venter (dvs. mens vi står og tisser gratis, vi mennene), er det bare å konstatere: It’s a men’s world, baby.

I kjølvannet

Kommunikologiprofessoren min kom med en glimrende teori i en av timene sine en gang. Hun ville forklare hvorfor det er blitt så vanskelig å elske i dag, og hvorfor de fleste ikke lar seg elske og oppleve kjærlighet. Samtidskulturen er i seg selv en singelkultur, sa hun. Reklameplakatene og –videoene viser personer med perfekt frisyre og perfekte tenner som har på seg perfekte klær og perfekt duft. Har man (kjøpt) alt dette, kan man tusle i gata med Ipoden sin i ørene og føle seg cool. Vise andre at man har alt man trenger, og at man er glad og fornøyd. At man har oppnådd idealet, og at det ikke trengs noe mer. Være untouchable.

Men slik er det ikke, tordnet professoren min foran tavla den dagen som jeg fortsatt husker så godt. Ikke, fordi vi alle er usikre og skjøre mennesker som har det grunnleggende behovet for nærhet. Forbrukersamfunnet lærer oss om at dette behovet er uviktig, at det ikke er lov å vise det og opptre som svak. Da nekter vi vår egen skjørhet og unner oss det materielle, det ytre som skal gjenskape lykkefølelsen. Vi bygger en følelsesmessig vegg slik at andre ikke kan få titte i den indre verdenen vår, for det er det ytre som avspeiler vår identitet.

Man må akseptere sin egen skjørhet for å kunne elske, fortsatte professoren. (Denne setningen kommer jeg alltid til å huske.) Når man har akseptert sin egen skjørhet, blir man avslappet, man er ikke lenger redd for å vise seg som svak, og man lærer at skjørhet og den yndre styrken går hånd i hånd. Da kan man først elske en annen og elske andre, var konklusjonen.

Jeg er svak, jeg trenger nærhet, og jeg liker så godt lange, varme klemmer - det vet godt alle de gode vennene mine. Jeg hadde akseptert min egen skjørhet lenge før den kommunikologitimen, men det å høre professoren min snakke om det da var utrolig opplysende. Som om en ny verden åpnet seg for meg. Jeg kunne plutselig skjønne mange andre mennesker og deres handlinger.

Man har tenkt mye på det grusomme, tragiske og ufattelige som nylig har skjedd i Oslo. Jo mer jeg tenker på det, jo klarere blir det for meg at Norge og den norske kulturen er en scene der en slik hendelse kunne blitt forventet. Dette kan høres forferdelig ut, men la meg prøve å forklare det.

Jeg skal ikke gå dypere inn på hvor glad jeg er i Norge og hvor trist jeg er pga. tragedien, for det er jeg. I løpet av det siste året i Oslo har jeg likevel lagt merke til at denne kulturen pendler mellom ekstreme punkter på mange nivåer. Skal bare nevne ett av dem: det er ikke vanskelig å forestille seg en og samme person som trener hardt hver virkedag, løper rundt Sognsvann i snø og 15 minusgrader, og som går på flatfylla hver fredag og lørdag kveld. Ekstremt sunt + ekstremt usunt. Ingen middelvei.

Slik fungerer det også på det følelsesmessige planet. Jeg har aldri i livet sett så mye solidaritet og medmenneskesnillhet som i Norge. Det er nesten utrolig hvor hjelpsomme alle er. Vi ser også hva som skjer nå etter tragedien og hvordan man snakker om ofrene, samfunnet og fremtiden. Utrolig rørende. Dette var altså det ytre planet. På det indre planet blir det nok litt annerledes. Det er vanskelig å få seg en god venn. De fleste lar seg ikke komme nært, og det finnes alltid en usynlig grense som det er vanskelig å krysse. Kanskje det kommer fra vikingtiden og de dårlige livsvilkårene i Skandinavia – jeg er et sterk menneske og jeg skal fastholde! Jeg kan klare meg alene liksom. Noe som tar oss tilbake til det å (ikke) vise man er svak og skjør. Dette var igjen to ekstremt forskjellige slags oppførsel.

Den som har gjort det forferdelige fortjener ikke noen ord, men jeg får skrive litt om ham for å komme til poeng. Han er oppvokst i dette samfunnet, innenfor de beskrevne kulturelle rammene. Han har nok ikke fått varme, nærhet, kjærlighet. Han hadde nok ikke venner. Ingenting på det indre planet. Han fikk seg ikke tilfredsstille med dyre klær o.l. Og så gikk han den andre veien. Bestemte seg for å gjøre noe fullstendig ekstremt på den ytre planen for å få oppmerksomhet. Komme til et utenkelig ekstremt punkt for å få ”annerkjennelse”. Jeg tror dessverre jeg skjønner godt tankegangen hans...

Det eneste jeg håper på nå etter tragedien er at vi blir litt varmere mot hverandre. Vise litt mer ømhet til den vi ikke kjenner godt. Vise at man selv er svak og skjør. Og da kan vi forhåpentligvis forebygge nye tragedier. Jeg er kanskje altfor idealistisk, men det er min væremåte. Jeg tror på det gode og på dets styrke. Jeg elsker.

Smokk, kom tilbake!

Nikola, Veljko og smokker en gang i 1986 :)

Alle har barndomsminner. De fleste husker vel tårer og sår, favorittleketøy, sommerturer med mamma/pappa og 100kg bagasje. Mange får ennå ikke sovne uten sin bamse og er hemmelig forelsket i en eller annen barndomshelt. Få kan la være å smile når de tilfeldig kommer over gamle bilder og ser seg selv uten framtenner. Psykologer sier at barndommen bestemmer den senere psykiske utviklingen av barnet. Jeg tror på det.

Barndommen min var en uendelig lek på grønne beiter i Vest-Serbia. Varmt, nymelket kuemelk i glassflaske som naboen vår legger ved plankegjerdet i hagen på kvelden. Bestemors nybakt brød på morgenen med margarin som plutselig smelter og forsvinner etter å ha blitt smurt. Bisumming i lindtrekronen på gårdsplassen. Mammas hånd på kinnet som vekker meg. Bursdagskaker og nye klær hver 18. mars. Jeg føler at alt dette fortsatt lever, puster og pulserer i meg. Jeg har heller ikke glemt myggstikk og flått i huden, jeg har ikke glemt brukket arm. Minner er det mange forskjellige av. Men de 'negative' spiller ingen rolle nå. De er så uviktige. Det vidunderlige er det så mye av, det ligger lagret i en skuff et sted innerst inne, og det funker som en gledekilde for meg.

I skuffen ligger også noen dramatiske episoder. Dvs. episoder som en gang var dramatiske. Alt er relativt. Én av dem liker jeg spesielt godt, for hovedrollen i den spilles av en liten ting som vi alle bruker, men som vi oftest glemmer fort.

Tvillingbroren min og jeg suget fremdeles på smokken da vi hadde fylt 6 år. Jeg husker ikke riktig om vi også gikk rundt om dagen med smokken i munnen i den alderen, men jeg husker godt jeg ikke kunne sovne uten å suge på smokken. Den høsten begynte vi på forskolen som var (og er, så vidt som jeg vet) det siste trinnet i barnehagen i Serbia. Og da ble det litt problem. Både bror og jeg ville skaffe oss nye venner i barnehagen og derfor våget vi ikke å fortelle det om smokken eller vise den til noen som helst – den lå gjemt i lommen i ryggsekken mens vi satt og tegnet landskap og husdyr. Hjemme ble det ikke noe forandring, der kunne man slappe av. Selv om mamma gikk og sa det ikke gikk an å suge på smokken lenger. Men hvem hørte på henne da.

Jeg husker fortsatt (med vondt i hjertet) den kvelden og det øyeblikket vi hadde lagt oss og oppdaget smokkene våre var borte. BORTE! Det ble selvsagt bråk, og da kom mamma og sa smokkene enten er bortreist eller de har falt inn under senga, slik at det ikke går an å finne dem. Dere må forsøke å sovne nå, sa hun, og så kommer de nok tilbake i morgen. Og så forlot hun oss bare, ubarmhjertig som hun var.

Sovne? Sove uten smokken? Hvordan det?? Vi lå desperate og tenkte på hvordan vi skulle løse problemet. Da kom bror med en strålende idé: Men hva hvis vi roper etter smokken? Den (eller hun, siden serbisk har det samme pronomensystemet som nynorsk) må jo komme tilbake da. Så vi endte opp med å ligge i hver sin seng og rope: Cuko, vrati se!!! Smokk, kom tilbake!!!

Smokken min kom aldri tilbake. Heller ikke bror sin. Etter mange år fant jeg den en dag i  kjøkkenskapet. Mamma hadde gjemt den der mange år tidligere og glemte det selv. Den var utslitt og gammel, men for meg føltes det som å ha gjenfunnet en del av meg selv. Jeg prøvde å suge på den, men den smakte ikke noe særlig godt. Tiden flyr og tiden forandrer seg. Visst. Slik skal det være. Likevel ønsker jeg ikke å glemme hvem jeg var for det har også skapt den jeg er. Episoden med smokken forblir derfor i minneskuffen min, slik at jeg kan trekke den ut, huske, smile og gå videre.

Endelig en sjokolade som jeg ikke skal kjøpe

Jeg er avhengig av sjokolade og godteri. Rett og slett. Jeg røyker ikke, jeg tar ikke stoff, jeg drikker lite alkohol, så det måtte snu til noe annet. Jeg er oppvokst med 3 kvinner (mamma og bestemødre) som hersket selvsikkert hver på sitt kjøkken, og hele barndommen min og minner fra den lukter blotkaker, bakte valnøtter, vaniljekrem, aprikossyltetøy, appelsinskall, vaniljesukker og sjokoladeglasur. Ingen måltid uten dessert! Og ikke bare det. Mamma pleide å komme hjem fra jobben kl 1530, og så visste tvillingbroren og jeg vi skulle få litt godteri fra henne. Så vi satt og ventet på å høre inngangsdøra hver ettermiddag etter å ha sett Dysney-tegnefilmer på serbisk tv. Slik var det. Sukker har aldri vært betraktet som noe særlig farlig om det var en passelig dose.

Det å ha en tvillingbror underforstår bl.a. det å dele. Også godteri. Eller det har gjort det i mitt tilfelle. Når vi fikk to sjokolader fra gjester som kom på besøk i barndommen, var det ikke lov å spise sin egen sjokolade alene. Vi skulle først dele den ene og så den andre sjokoladen. Jeg lærte tidlig i livet mitt at dét var den riktige måten å gjøre det på. For ikke å si - den eneste. Jo, jeg fikk ofte lyst til å bare spise hele sjokoladen selv. Jo, jeg tenkte også flere ganger halvparten broren fikk smakte best. Jeg er egoistisk som hvilket som helst annet menneske. Men jeg har også lært en annen ting, at det å dele er en stor glede, det å kvitte seg med en del egoisme og tilby medmennesket en liten del av deg selv gjennom det å tilby litt sjokolade.

"Endelig en sjokolade som ikke skal deles", står det på fargerike plakater som henger overalt i byen for tiden. Det er umulig ikke å se dem. Fabrikken har visst investert mange penger.

Jeg har hatt logikk som emne på videregående. Så vidt som jeg har forstått det, impliserer reklamebudskapet 2 ting:
1/ sjokolade skal deles generelt, men
2/ en gjennomsnittsforbruker (Ola Nordmann?) liker ikke å dele (sjokolade).
Sjokoladefabrikken skal nå hjelpe den stakkars traumatiserte Ola som må dele tross sin vilje ved å ha produsert en sjokolade som heter "jeg" på latin (lurer på om de som skal kjøpe sjokoladen har skjønt det) og som offisielt ikke skal deles. Da blir alle fornøyde, både Ola som nå har en skriftlig bekreftelse på at han ikke skal dele denne sjokoladen (det står jo på plakaten!) og fabrikken som regner med at alle har sittet og ventet på denne muligheten i en evighet.

Det er jo også en annen forklaring som har med størrelse å gjøre. Sjokoladen er kanskje altfor liten til å deles, kunne noen si. Jeg nekter å tro på det, jeg. Jeg nekter å akseptere en slik hyllest til egoisme og forbrukerisme. Og jeg skal ikke kjøpe denne sjokoladen. Neida.

Biller i hodet, altså?

På morsmålet mitt finnes det en del metaforer som ikke kan oversettes så lett til norsk, og biller i hodet er én av dem. Man bruker det oftest når man snakker om tenåringer, men etter min beskjedne mening er enten yngre eller eldre personer særlig motstandsdyktige mot disse hodebillene. :) Har man biller i hodet, betyr det at man har/får mange (sprøe) idéer, at man er rastløs og finner på masse rart. Litt som det å ha maur i beina kombinert med mye tankevirksomhet. Liksom.

For tiden befinner jeg meg i en slik fase. Det er mange tanker, mange impulser, mange småord og store ord i det lille hodet mitt. Og jeg føler de må ut. Livet har vært spennende i de siste månedene. Dramatisk kunne man også si. Jeg har flyttet til Norge, jeg har mistet en far, jeg har studert, jobbet, truffet mange nye mennesker. Fått sett, hørt, opplevd og følt så mye med andre ord. Plutselig så har jeg lyst til å skrive om alt dette. Lyst til å dele det. Dele det med meg selv, konvertere det til ord, setninger, kommaer, punkter, spørsmåls- og utropstegn. Men også dele det men en annen, med andre, uten å ta meg selv høytidelig.

Jeg skriver for meg selv men jeg er klar over at noen kan (skal? kommer til å?) se og lese dette. Jeg ønsker ikke å forandre den ytre verden, men jeg ønsker å forstå litt bedre den indre verdenen min. La denne bloggen være et hyggelig forsøk på det. Vi får se.